Tilbake til Nyheter
IInkludX Editorial
·16. november 2026·🇳🇴

Ny rapport for NHO Geneo: Norges velferdsproblem er mangel på folk, ikke penger

Norge bruker mer på velferd enn nesten noe annet land, men en ny rapport bestilt av NHO Geneo argumenterer for at den egentlige begrensningen ikke lenger er penger. Det er mennesker.

Rapporten, Et bærekraftig velferdssamfunn: Veivalg og muligheter, er skrevet av Kåre Hagen, leder av Senter for velferds- og arbeidslivsforskning (SVA) ved OsloMet, og ble presentert på NHO Geneos årskonferanse. NHO Geneo er arbeidsgiverforeningen for private helse- og velferdsleverandører; Hagen skriver i forordet at han alene står bak analysen.


Tre tiår uten fremgang mot utenforskap

Hagens dom over arbeidsinkludering er krass. Målt etter hvor mange som kommer i stabilt arbeid, snarere enn hvor mange som går gjennom tiltak, er resultatene svake: utenforskapsnivået har ikke gått ned på tre tiår — «snarere tvert om».

  • Ved starten av 2000-tallet hadde Norge en av Europas høyeste sysselsettingsandeler. Nå ligger landet på 7. plass.
  • Siden 2001, da den første IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv) trådte i kraft, har sysselsettingsandelen for personer i alderen 20–66 år med ikke-norsk bakgrunn bare økt fra 63 til 67 %. For resten av befolkningen har den vært nærmest uendret: 79,8 % i 2001, 79,3 % i 2024.
  • Det finnes i dag 105 000 unge under 30 år utenfor arbeid og utdanning.
  • Halvparten av Norges uføretrygdede sier de slet på skolen. «Ung utenforskap er svært kostbart», skriver Hagen.

Hva en liten forbedring ville vært verdt

Hagen forsøker ikke å gi et fullstendig anslag på de samfunnsøkonomiske kostnadene ved utenforskap. I stedet viser han hvor mye selv en marginal forbedring er verdt, med henvisning til en fersk beregning (Andersen, 2026): en 10 % reduksjon i sykefravær og i antall personer på arbeidsavklaringspenger (AAP) og uføretrygd ville spart 25 milliarder kroner. Dersom disse personene i gjennomsnitt jobbet halv tid i stedet for å motta ytelser, ville det tilføre en verdi tilsvarende 35 000 årsverk.

Mot dette gjør han et grovt anslag på at offentlig sektor bruker 50–60 milliarder kroner i året på inkluderingstjenester: om lag 24 milliarder gjennom Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og 12 milliarder på NAVs arbeidsmarkedstiltak, i tillegg til yrkesrettet attføring, deler av rusomsorgen, ettervern etter soning og kommunale tiltak.

Snu perspektivet

Hovedanbefalingen er å snu inkluderingspolitikken på hodet. Dagens system, argumenterer Hagen, hviler på tre antakelser: at personen utenfor arbeidslivet er problemet som skal fikses, at bare ordinære jobber teller, og at det å kombinere lønn og ytelser er en risiko som må kontrolleres. Snudd om blir dette til et program:

  • Plasser først, lær opp etterpå. Folk må være inne i arbeidslivet før de bygger motivasjon og ferdigheter for det — logikken bak «supported employment».
  • Utform jobber som passer. Skap reelle, produktive stillinger for personer som ikke kan utføre ordinært arbeid, drevet frem av arbeidsgiveres egeninteresse. Kommuner som mangler omsorgspersonell, bør flytte oppgaver fra spesialisert personell til jobber som passer for folk som sliter med å få arbeid.
  • Gjør arbeid pluss ytelser lønnsomt. Hagen foreslår et forsøk for personer på AAP og uføretrygd like stort som dagens ungdomsskattekuttforsøk, for eksempel ved å la en person gi fra seg en del av ytelsen som lønnstilskudd mot at arbeidsgiveren betaler en fastsatt lønn.

Sykefravær som tjenestekvalitet

Hagen behandler også sykefravær i helse og omsorg som et kvalitets- og kapasitetsspørsmål. Hvis alle kommuner hadde like lavt sykefravær som de beste 20 %, ville helse- og omsorgstjenestene fått 10 800 årsverk ekstra — uten økte offentlige utgifter. For de 105 000 unge utenfor arbeid og skole lanserer han et sivilt alternativ til militærtjeneste, der de læres opp i krise- og beredskapsarbeid.

Rapporten avsluttes med 10 anbefalinger, fra sterkere press for innovasjon og bedre måling av hva som virker, til forutsigbare rammevilkår for private leverandører og et skifte «fra velferdsstat til velferdssamfunn».


Hvorfor det betyr noe for arbeidsgivere: Hagens argumentasjon setter arbeidsgivere i sentrum. Skal Norges arbeidskraftmangel løses blant dem som nå står utenfor, må inkluderingen skje på arbeidsplassene — gjennom jobbutforming, støtte i jobben og ordninger som gjør det lønnsomt for begge parter.

Les mer om de finanspolitiske kostnadene ved utenforskap hos InkludX Economics.


Kilde: Kåre Hagen (2026), Et bærekraftig velferdssamfunn: Veivalg og muligheter, rapport bestilt av NHO Geneo.

Del denne artikkelen

Relaterte nyheter